Young Writers Society

Dedikert til Vehl-Per prisvinner 2019 Berit Tangvik.

Kapittel 1

Egle

Langt inni Valgar-fjellkjeden bodde mikronéseren Egle Dumgis Qai. Han var en svært gammel og rik mikronéser, og bodde helt alene.

Mikronésere var en rase skapninger som bodde verden om. De var rundt 60 centimeter høye og hadde spissede ører og spisse neser.

Inni fjellkjeden hadde Egle gravd seg en nydelig grotte. Høyt oppe i heiene var det en dør inn i fjellet. Den førte inn i et førsteklasses inngangsparti hvor gjester kunne henge fra seg frakker og kutter.

Gulvet var godt belagt av planker, og veggene og taket likeså.

Inngangspartiet ble til en gang som førte til soverom, mange gjesterom og en stue.

Stuen hadde et langt panoramavindu som så utover fjellheimen. Så rent og stort glass var veldig dyrt. Men Egle var som sagt en rik mikronéser.

Dette kom av at han hadde et rom innenfor soverommet. Det var et kaldt, bært rom, uten særlig belysning og ingen form for planker eller noe på veggene.

Her var det små gullhauger med nøye stablede penger. Pengene i seg selv hadde ingen verdi, for var av en valuta som ikke fantes lengre, men de kunne alltids selges fordi de var av gull eller av historisk verdi.

Pengene var birker, valutaen til den selvstendige byen Lavâmina, som hadde ødelagt seg selv for lenge siden.

Lavâmina hadde vært en selvstendig mikronéserby i gamledager. Den hadde vært styrt av en konge og ei dronning.

Lavâmina var inni et stort fjell.

Lavâmina hadde hatt store årer med jern under seg, noe som var en stor inntektskilde. Steinen i Lavâmina var mjuk, og lett å hogge gjennom. De hadde store smier varmet av naturlig varme fra fjellet. De importerte mye metall som de smeltet og smidde før de solgte det vidre.

Det var og et sted mange andre mikronésere fra andre velstående byer og land besøke på ferie. Der var mange boblebad og oppvarmede basseng, kjølnet ned fra kalde kilder fra utenfor. Inne under fjellet var det et særegent lufttrykk de brukte til å produsere den verdensomkjente Lavâminabrusen, og det ikke-så-kjente-men-ganske-så-gode Lavâminaølet. Dette solgte de til turister, og eksporterte litt til kolonier og andre handelspartnere.

Alt dette kom derimot til en pris. En som kanskje tiltrakk seg enda flere turister. Hele Lavâmina var bygd inni en vulkan.

Lavâmina hadde små kanaler i veggene som det rant kaldt kildevann gjennom. Dette gikk i en lang bane helt til foten av fjellet, hvor det rant ut i små elver. Dette gjorde at lengre nede funket ikke nedkjølingen like bra.

I andre, mer urettferdige og hierarkiske kongeriker ville de fattige bodd nederst, i mer uutholdelig varme, og de rike øverst med mere avkjølede distrikter, men ikke i Lavâmina. I Lavaminâ var gruver plasser nederst, over der var alle smier og smelterier. Over der boddde folk spredt her og der.

Det store krateret hadde de bygd en bro over, for rask transport. Den kunne trekkes inn inngangene når vulkanen hadde utbrudd. Da ville óg store steindører dekke til utgangene. Vulkanen var ganske stabil, og hadde et feminutters utbrudd hvert tjuende minutt. Dette gjorde at den ikke bygde opp noe stort utbrudd over lengre tid.

Men, det oppsto feil og miskommunikasjon, og

befolkningen ble ikke evakuert når de så at vulkanens utbrudd ble svakere og svakere...og,

en dag ble hele Lavâmina ødelagt, og lavaen rev seg inn i rom, fór gjennom døråpninger, og hele befolkningen forsvant.

Fordi Lavâmina var et så mektig rike hadde det bygd og skaffet seg politisk kontroll over noen små landsbyer, kjent som kolonier. Disse hadde guvernører, og i en av disse koloniene var det et ungt guvernørpar. De hette Qai til etternavn. De hadde en del skatter fra Lavâmina, for mange av de som hadde valgt å bo i den kolonien kom orginalt fra Lavâmina.

De reiste med en stor vogn (for dem ihvertfall. Den hadde plass til mange av dem) trukket av en ponny.

De ble blant de første til å oppdage Lavâminas fall.

Hele familien var borte.

Koloniene falt fra hverandre. Noen folk flyttet til andre byer. Koloniene ble enten deler av større kongeriker eller ble selvstendige.

Det unge paret bygde seg en liten hytte lengre nord hvor de fikk to sønner. Den eldre Egle og den yngre Hegel.

Egle arvet mesteparten av skattene foreldrene. Det var dette som ble Egles formue.

Kapittel 2

En førjulsfortelling

Det var snø utenfor vinduet til Egle. Han satt på en av sofaene foran panoramavinduet i stuen. Han hadde en skarlagensrød kåpe i to lag. Det lange hvite skjegget lå og hvilte på fanget. Han hadde en liten svart lue på det nesten hårløse hodet.

Han gikk ut i gangen, til skattekammeret hans. Han hadde mer enn mynter. Han hadde og andre historiske gjenstander. Han hadde bestikk og vaser, men det han hadde som han elsket høyest over alt var Itholíen, et dyrebart smykke.

Itholíen var formet som et gullkors med en glatt kant, og i midten var det en nydelig mørk rubin.

Han tenkte på snøen utenfor. Han visste at nå måtte alt nord for Kvi Ru Kvait var dekket av tynne og tykke lag med snø. For nå var det Desember. Julen nærmet seg.

Julen var en høytid feiret av mange raser. Den feiret at selv om det var kaldt og mørkt, ville nok en frodig vår komme, og bøndene ville kunne dyrke mer mat.

I mikroneserenes kultur samlet de hele storfamilien til jul. De møttes tjue dager før julaften, selveste dagen som jul bygger opp til, og etter hvert roer ned fra. (En tid kjent som romjul.)

I dag ville hele Egles familie samles hos han, en tradisjon som hadde vært helt siden han bygde huset sitt kort etter døden til han og hans brors Hegels foreldre.

Familien hans var mindre enn de fleste andre mikronésere.

Han hadde hatt en kone da han var yngre. Hun hadde het Ammè, og hadde vært det nydeligste vesenet Egle noen gang hadde sett. Men hun hadde forlatt vår jord for lenge siden.

De hadde fått én sønn, og han het Obdel.

Obdel hadde en skikkelig potetnese, og en diger vom. Han hadde lyst blondt skjegg og hår.

Egles lillebror Hegel var også en gammel mann nå. Han var ansvarlig for Obdels to søskenbarn Kvarl og Larg.

De tre søskenbarnene var alle villstyringer og eventyrere, slik som Hegel hadde vært når han var yngre.

Til tross for villstyringen, hadde Obdel fått en kone han hadde giftet seg med. Hun het Rosymarie. Hun var frisk og ung og hadde nydelig sjokoladebrunt hår.

Både hun og Egle maset om barn. (I Egles tilfelle barnebarn.)

En ensom skikkelse tok seg opp den dramatiske og bratte veien opp til Egles inngangsdør. Han banket på døren og Egle åpnet.

-Bror! sa Hegel og gå broren sin en god klem. Han hadde betydelig bredere fjes, og hadde en del hår igjen på hodet.

Han hadde en stor brun frakk over sin gule ferdamannskjorte.

I sin ungdom hadde Hegel reist på eventyr. På grunn av dette hadde han fått en trefot. Han hadde heller ikke hatt noe fast bosted, før han slo seg ned med sin kone Minagret. Hun hadde og gått bort med tiden, og Hegel bodde ensomt i en gammel hytte et sted nær kysten.

-Kom inn, sa Egle. -Kom inn i varmen.

-Har noen andre kommet? spurte Hegel og pustet ut etter hans lange ferd.

- Nei, svarte Egles, som rett var.

De gikk inn og tok seg inn i stuen.

Nede i dalen vandret en rund mann og en tynn dame.

Mannen hadde et bredt blondt skjegg som nådde ned til brystet. Han hadde en gul vadmelsgenser og lærbukser. Kvinnen hadde en rød kjole med en liten svart jakke og en mørkeblå kufte.

De gikk og kom til bunnen av stien som ledet opp langs fjellsiden til Egles hus. Fra bak en stein kom det fram to skikkelser.

Den ene hadde en rød jakke og en matchende langlue.

Det var Kvarl.

Den andre hadde en grøn jakke og en lue av mørkebrunt lær.

Det var Larg.

De var Odels søskenbarn.

-Hei! Lenge siden sist! sa Kvarl og omfavnet Obdel.

-Skal vi slå følge opp? foreslo Rosymarie.

-Selvfølgelig, selskap er etter mitt tykke, så Larg og de slo følge oppover.

-Velkommen! sa Egle da han åpnet døra.

-Kom inn! Dere har jo reist helt fra Kyklopøya! sa han til Rosymarie og Obdel.

De trakk inn i stuen hvor Hegel satt ved spisebordet. Alle satte seg rundt bordet.

Egle reiste seg, og alle så mot han. Han pustet nervøst, mye mer nervøst enn de andre gangene familien samles. Han tok hånden inn i innerlommen og trakk sakte fram Itholíen.

-Velkommen alle sammen. Jeg har lenge tenkt på å....å...å feire jul i Lavâmina.

Familien Qai stirret taust på han.

Hegel så forbløffet på han, og skulle til å si noe, men Egle fortsatte før han rakk å si noe.

-Jeg har aldri besøkt Lavâmina. Men mamma og pappa fortalte så mye om det, og jeg har bodd her lenge med alle skattene fra Lavâmina, så, jeg føler at min nasjonalitet ligger i Lavâmina.

Hegel hadde aldri tenkt over det, men det var det samme hos han óg. - Jeg vil feire jul i Lavâmina sammen med dere! sa han proklamerende! -Det er tjue dager til julaften, og om vi er raske kan vi komme oss dit og feire jul i tide!

Familiemedlemmene rundt bordet satt stille og tenkte gjennom dette.

De var i Valgarheim, en fjellkjede langt nord, og Lavâmina lå inni det humpete høylandet Kvi Ru Kvait, betydelig lengre sør. Det var svært ambisiøst å prøve å komme dit i tide.

-Det må vi prøve, sa Hegel.

Kapittel 3

Valgarborg

Neste dag hadde alle i familien Qai pakket sekkene sine fulle av proviant og varme klær og fulgt Egle langs en sti i fjellveggen.

De fortsatte langs denne bratte veien til de kom til en grotteåpning.

-Her, sa Egle.

-Det er mange slike veier rundt om i Valgerfjellene. De gjør det lettere å komme seg gjennom fjellene. Denne ble bygget for mikronésere for lenge siden, forklarte han.

De gikk inn i grottetunellen, inn i komplett mørke. Her og der var det hulet ut et hull ut, men jo lengre inn de kome, jo sjeldnere var de å finne. De fulgte veggene, og kom ut senere på dagen.

Det var det en naturskjønn dalgrop, med mange digre dører inn i fjellene. Det rant en rolig elv nederst i dalbunnen og rundt den var det satt opp noen enkle firkantede hus av stein. Mange av dem hadde trestammer til tak.

Den største og mest iøyefallende bygningen var rett og slett enorm. Et digert slott av nøye murte kampesteiner sto ved en bergevegg.

Det vandret digre kjemper rundt omkring i byen. De fleste var rundt fem meter høye, men noen var nesten sju.

For mikronéserene virket de enda høyere, fordi de var knapt var en halv meter.

-Er dette Valgar borg, hovedstaden i Valgarheim? spurte Larg. -Ganske riktig, svarte Egle.

Egle tukket den røde kåpen sin tettere rundt seg og tok et skritt frem.

-Valgar borg er et knutepunkt for handel og transport, så Egle. -Herfra leder mange flere tuneller sørover.

De fortsatte bortover stien, som ble til en tynn og spinkel steinbro som ledet inn i slottet.

Inni slottet myldret det med kjemper som skulle til og fra forskjellige tuneller. Obdel kunne til og med skimte et menneske og en kentaur et sted i folkemengden.

De gikk langs broen til de kom til en kjempe. Han satt på en diger stol laget av trestammer som var blitt knyttet sammen.

Han satt der og ga andre direksjoner og hjalp dem med hvilke retninger de skulle gå i. Han snudde seg mot dem. Han hadde svart hår over hele fjeset og hadde brune klær i lær.

-Hvor skal dere? spurte han med en mørke stemme. Alle kjemper hadde mørk stemme.

-Rett sør, sa Egle.

-Gjennom Trollskogen? spurte Hegel og skottet bort på han. Hegel snakket hviskende til Egle. -Egle, det ligger jo i navnet at vi ikke kan dra di...

- Nei, nei, nei, sa Egle. -Det er bare eventyr.

-Sikker? spurte Hegel, og vurderte muligheten for at stedet var trygt.

-Selvsagt, sa Egle.

-Det er i så fall den tunellen der, sa han og pekte på en tunell i enden av bronettverket. -Tør jeg spørre hva dere skal der? spurte han raskt. -Vi reiser gjennom der for å komme til Kvi Ru Kvait, vi skal til Lavâmina, forklarte Egle.

Kjempen tenkte seg om før han dro kjensel på ordet. -Dere skal besøke ruinene? spurte han.

-Vi skal prøve å ta oss inn der, sa Egle selvsikkert.

-Men det er jo fryktelig farlig, sa han.

-Dere må få audiens med kongen vår, Dednik! sa raskt og målbevisst.

-Ehh, javel? sa Larg, og Kvarl tok et selvsikkert skritt fram.

Kjempen plukket dem opp og gikk mot enden av hallen. Det var en dør som var diger, selv for kjempene. Kjempen åpnet den og smatt inn. Det andre rommet var stort, men litt mindre. Det var en stor trone hugget ut av fjellet, hvor kongen i Valgarheimen satt. Kong Dednik hadde hvitt tjukt hår på hodet og hvitt bredt skjegg. Han hadde en av krone av gråstein, besatt av blå safirer.

Han hadde en strikket grå genser og en diger blå kappe.

-Deres majestet, sa kjempen og bøyde seg. Mikronéserene ble satt ned på gulvet og bøyde seg óg.

-Reis dere, sa kongen rolig.

Mikronéserene gikk rolig mot tronen.

Kongekjempen hadde nesten helt grå pupiller og så rolig rundt seg etter noen. Det var tydelig at han var nesten blind, og derfor ikke kunne se noe så smptt som mikronésere.

-Vi søker å gjenopprette kongeriket Lavâmina, sa Larg.

-Jaaaaa.... sa han. - Jeg støtter alles forsøk på å opprette land. La meg vise min støtte ved å sende med dere Bog, min livvakt. En ung frisk kjempe trådde usikkert frem fra siden av tronen. Han hadde en hvit skjorte og en rød vest og en lang svart bukse av ull. Han hadde frisk lys hud, røde kinn og friskt brun hår.

-Bog, vil du hjelpe disse eventyrerene på deres eventyr? spurte Kong Dednik sakte.

Kjempen Bog gikk ned på det ene kneet og bukket dypt.

-Jeg sverger å hjelpe mikromennene på deres søken til den er ferdig, sa han med en ung stemme.

Han reiste seg og gikk bort til mikronéserene.

-Godt, sa Kong Dednik. -Gå nå.

De snudde seg og gikk sakt og ærbødig ut.

-Bog, sa Bog, og håndhilste på hver og en av mikronéserene.

-Obdel,

-Rosymarie,

-Larg

-Kvarl

-Hegel

-Egle

De vandret sammen inn i tunellen mens de introduserte og snakket litt om seg.

Kapittel 4

Trollskogen

Den lille usansynlige gjengen vandret gjennom den snødekte granskogen kjent som Trollskogen. Rosymarie så på de mange grantrærne de passerte og tenkte de ville gjort godt som juletrær. Etter hvert hadde de passert så mange gode kandidater at det ble kjedelig.

-Her, sa Hegel, og pekte på et stort tre. Alle satte seg under det, og Bog satte seg på veien de hadde vandret på, og bøyde seg over dem.

Obdel tok av seg sekken sin og ga den til konen sin. Rosymarie rotet litt oppi en av ytterlommene på sekken. Hun dro ut en termos av jern.

De andre dro fram krusene sine fra sekkene sine og ble skjenket toddy, varm saft fra Rosymarie.

-Og her, sa Rosymarie.

Hun gravde litt dypere i sekken. Hva var dette?

Hun dro fram en liten metallboks og inni den var pepperkaker!

-To hver, så hun, og sendte den rundt.

-Så du har bakt noen pepperkaker på forhånd? sa Hegel, og bet hodet av en

-Ja, noen, men ikke nok til julaften eller romjul, så vi får nok bake flere når vi kommer fram! svarte Rosymarie.

-Her, sa Rosymarie. Hun tok tre pepperkaker opp i været til Bog. Han strakte hånda fram og tok dem.

Tre pepperkaker i mikronéserstørrelse var ikke mye for han, men det er tanken som teller. Når alle hadde drukket opp og fått i seg varmen reiste de seg og fortsatte på reisen.

På veien gikk Larg forbi en liten og fin stein. -Se på den da, sa han til Kvarl. -Ja, haha, sa Kvarl. -Den ligner jo litt på et fjes. Og det gjorde den. Den hadde innhulinger ved "øynene" og fjestrekk som tydet på en grov nese og munn.

Den var kanskje en meter høy, og på høyde med en veldig høy mikronéser.

De kom til en foss. Den var dekket av tykke lag is, men inni der kunne de se vann røre på seg. Det var et nydelig syn, nesten som om lys og mørke selv rant ned bak et tykt lag glass.

En bautastein lå vannrett langsmed fossen, som mikronéserene klatret opp på og balanserte bortover. Bog simpelthen tok et lengre skritt. Der fossen rant fra var det to store steiner, begge to så ut som skrekkslagne fjes. Og disse var langt mer realistiske enn den forrige.

Larg begynte å bli urolig der han gikk. Flere og flere forvridde steinfjes ble klarere og klarere, og han mistenkte snart at hver eneste snødekte stein hadde et grovt fjes under.

Han tok noen raske skritt framover for å komme innpå hans far Hegel og onkel Egle.

De vandret rolig og diskuterte fortiden.

-Pappa! Larg hvisket inn i det utstikkende øret til Hegel.

- Du ser alle steinene? Her i TROLLskogen?

-Ja, så Hegel anspent. -Jeg tar det med Egle.

Larg rygget tilbake til Kvarl.

-Egle, sa Hegel rolig. -Merker du noe...mistenkelig?

- Nei, hva skulle det være?

De fortsatte framover. Hegel snudde seg mot Kvarl og Larg og ristet på hodet.

De gikk gjennom den skogen til det ble solnedgang.

- For en nydelig solnedgang, sa Obdel til Rosymarie. Naturens oransje forsvant bak horisonten, og speilet seg i snøen på en åpen slette. -Da må vi slå leir snart, sa Bog.

De kom raskt til et passende sted hvor de satte opp et bål. Etter en rask middag bestående av stekte krydderpølser og karamellisert løk la de seg i soveposene sine og sovnet.

Kapittel 5

I Trollkongens hule

Det var en mørk vinternatt. Kulden ble bitende i det skjeggdekte fjeset til Egle og han våknet. Han dro hendene sine ut av soveposen. Han hadde ikke votter på hendene sine, og de tynne knoklete fingrene hans frøs raskt. Han strakte seg etter sekken sin og prøvde å finne et skjerf å ha foran munnen.

Han fant et skjerf og dro det ut. Han trakk så hendene sine tilbake i soveposens trygge varme.

Plutselig fikk han en fryktelig stygg følelse av at noen så på han der han sov.

Han så mot trærne. Det var så mørkt at det var nesten umulig å se noen. Plutselig løp en skygge raskt mellom to av trærne, men han hørte ikke noe.

Skyggen måtte være kanskje en meter høy. Det var to hoder høyere enn Egle. Skyggen var nå bak et annet tre, men den løp raskt bak enda et tre, og nå kunne Egle høre lett tassing i snøen. Egle skjerpet synet sitt, og så at nå gikk skikkelsen rolig mot han. Den stoppet opp, og stirret kaldt på han. Egle pustet så stille som mulig og lot som om han sov.

Plutselig høstet han høyt, og så at skikkelsen trakk seg litt tilbake. Egle reiste seg og håpet på at skikkelsen ikke visste at Egle var klar over den.

Egle gikk bort til den store sovende skikkelsen som var Bog. -Bog! hvisket han. Det ene øyet til Bog åpnet seg. -Er det noe? spurte han.

- En skikkelse står i skogbrynet der. Han stirrer på oss, hvisket Egle.

Bog så usikker ut. Han visste ikke hva han skulle si. Han så mot skikkelsen, men det virket ikke som om han så noe.

-Nei, sa Bog, så sovnet han med en utilfreds mine på fjeset.

Egle reiste seg opp i sin fulle høyde og snudde seg mot skikkelsen. Han gikk rett mot den.

Når han kom fram så han bare en trestubb med et lite lag snø på toppen.

Egle stirret fortvilet inn i mørket, men det var for mørkt til å oppfatte noe. Han gikk rolig tilbake til soveposen sin, men mens han hadde ryggen til hørte han noen løpe raskt bak han! Han skvatt til og falt i bakken. Han rygget tilbake til soveposen og nå begynte andre å våkne av alt bråket.

-Hva skjer? sa Obdel sløvt før han så en hær av utydelige skikkelser som så vidt ble belyst i det melkehvite måneskinnet.

Alle kravlet ut av soveposene sine og rev til seg ekstra jakker. De første skikkelsene tredte nå ut av mørket. De var småtroll. De hadde lange neser og rufsete svart hår. Øynene deres var helt svarte.

Bog reiste seg i sin fulle høyde nå, men småtrollene kom nærere og nærere. De var mange flere enn Egle kunne sett for seg til å begynne med.

Bog trampet advarende i bakken med ene foten, og da løp fire langt større skikkelser mot dem!

Krumbøyde, hundeaktige dyretroll løp nådesløst fram! De var to meter høye, og krøp på alle fire! De hadde brun pels over hele kroppen og to store høggtenner i underkjeven, som stakk langt opp. De hadde grisetryner og dyriske ville øyne!

-Dyretroll! ropte Bog, og prøvde å sparke vekk et, men de tre andre hoppet oppå han og tok han ned!

-Løp! brølte han, mens de dresserte dyretrollene dro han bort i skogbrynet. De dro han til et stort dypt hull, hvor de kastet han ned!

Mikronéserene så etter retninger å løpe, men de var nå helt omringet av småtroll.

-Vik! Tilbake! ropte Egle, men en rekke småtroll løp mot dem og løftet dem og bandt dem i tau og lenker.

De ble dratt inn i skogen. De ble dratt under en rot, og befant seg i en jordgrotte under skogen. De ble dratt gjennom gangene til en blingveiskorridor, hvor det var cellegitter på ene siden. De ble alle slengt i en stor celle. To troll med kniv kom inn. De konfiskerte sekker og frakker, og tok det med seg til den tomme nabocellen, hvor nisten deres skulle sorteres. De kunne høre trollene, mens de dro opp skinker og sylt.

-Maten vår! gråt Obdel. Et troll snudde seg mot han. Obdel krøket seg, for trollet var høyere enn han. Trollet hadde en skikkelig krokete bese. Han snuste i luften. Et annet troll som lignet han kom, og de begynte å snuse oppover og nedover på Obdel som om de hadde to metalldetektorer. Obdel så svært ubekvem ut der han sto frosset.

Den ene trollet tok hånden sin ned i den ene av Obdels dype lommer, og han dro ut en bunke pepperkaker!

-Nei! sa Obdel. -Det var de siste jeg fikk smuglet ut fra sekken før den ble konfiskert!

De flese trollene gikk nå ut av cellen, men den bakerst i rekken snudde seg før han gikk ut.

Det virket som om han fikk ferten av noe.

-Noen ha metall, sa han. Det virket som om han var en av de få som kunne litt fellesmikronensk.

(Fellesmikronensk var eldgammelt språk mikronésere fra forskjellige land hadde snakket når de møtte hverandre. For å oppklare litt snakket mikronéserene våre en utvannet dialekt av østkvirukvaitmikronensk kjent som Lavâminsk. Bog snakket Valgarsk, et språk Egle kunne, men når mikronéserene snakket med Bog snakket de fellestunge, et språk de kunne gjennom mesteparten av verden. Det var det ofisielle språket til forsamlingstinget, en organisasjon som nesten hvert eneste land hadde et sete i.

Troll, trollkjemper, nøkker, fossegrimmer og drauger hadde derimot i gammel tid nektet å være med i denne unionen.)

-Noen ha metall, gjentok trollet.

Han gikk mot mikronéserene, som krøket seg sammen i en liten flokk. Han dyttet hver og en vekk, til kun Egle sto igjen. Trollet braste mot han og lette etter en innerlomme på den tynne vadmelsgenseren hans. Han fant en, og ut dro han Itholíen! Det gamle gullsmykket!

-Nei! snerret Egle og spyttet på trollet. Trollet snudde seg og gikk ut med Itholíen.

-Hva!? ropte Hegel. -Tok du med deg DEN!?

-Åhh! ropte Egle tilbake. -Ja, jeg tok den med! Det er en absolutt NYDELIG skatt, og jeg ville at den skulle være den første til å bli gjenforent med Lavâmina!

-Ja, og se hva som har skjedd med den nå! På grunn av din... din... totale naivitet ovenfor... tyver!

-Den SKAL vi få tilbake! lovde Egle, med intensitet i blikket.

-De trollene, sa Larg. -La oss tenke logisk. Enten går den i skattekammeret deres, eller så sender de den til høvdingen, kongen, hva enn de kaller lederen sin her!

-Javel, sa Egle.

Egle la plutselig merke til hvor varmt det var. Mens det på overflaten var lange under null, var jordtunellene her naturlig oppvarmet av varme som hadde blitt fanget over lengre tid.. Han gikk mot veggen som separerte dem og nabocellen.

Han tok hånda si, og prøvde å skrape av et lag jord. Et tynt lag jord ble skavet av, og Egle gispet!

-Jordveggene kan graves vekk!

-Slik kan vi komme oss inn i cellen med våpnene mine! sa Larg.

De begynte å skrape på veggen med neglene sine, som rotter. Etter litt kom et troll utenfor.

Han hadde en skål vann.

-Det er for at vi ikke skal tørste ihjel før vi skal etes, sa Larg.

Trollet stakk skålen inn gjennom en liten luke nede ved gulvet.

-Jeg tar litt av vannet, sa Obdel. -Og skvetter det på veggen. Slik blir det gjørme i veggen, og det blir lettere å grave i veggen.

Han skettet litt på veggen der de hadde begynt å grave, og de andre drakk litt av det urene fatet.

Obdel gravde intenst og store deler av veggen begynte å skave av. Etter litt graving tok det slutt på gjørmen, og de gikk tilbake til vanlig skraping.

Store deler av dagen gikk til til dette. De andre sov. Gjennom dagen tok de skift på hvem som skulle grave. Hver gang et troll gikk forbi lente den som gravte seg opp mot veggen.

Når det nok en gang ble kveld, kjente mikronéserene seg trøtte. Hegel kunne kjenne at veggen begynte å bli tynn.

Hegel ba de andre om å våkne. Han tok av seg trefoten sin, og begynte å slå i hullet. Etter noen slag gikk foten gjennom.

-Ha! sa Hegel! -Vi er gjennom!

-Bra, sa Kvarl, som reiste seg. -Sett deg du, jeg fortsetter, fortsatte han. Hegel festet trefoten på igjen, og satte seg i et hjørne. Kvarl gikk fram til hullet. Han begynte å sparke i veggen der veggen var tynnest. Hullet utvidet seg, og når enda lengre tid hadde gått, var det akkurat stort nok til å presse Kvarl gjennom.

-Hjelp meg Larg, sa Kvarl.

Larg reiste seg, og mens Kvarl begynte å presse overkroppen inn, dyttet Larg han bakfra.

-Ha! hvisket han. -Sekkene er her fortsatt! Og maten er ennå ikke tatt ut!

Egle reiste på seg. -Det er festet en spade utpå sekken min. Den var for å kunne grave oss ut av snøskred, sa han spakt.

Kvarl så seg rundt i cellen. Våpner og andre reskaper var sortert på gulvet. Egle tok spaden, og med krafttak begynte han å gjøre hullet lettere å komme seg gjennom.

Kvarl åpnet døra i hans celle.

-Celledøra her er ikke låst, sa Kvarl til de på den andre siden. -JA! sa Hegel. Han krabbet gjennom hullet. Etter han fulgte Egle, Rosymarie, og til slutt Obdel.

-Hullet er for trangt, sa Obdel. -Jeg vet ikke om jeg kan komme gjennom!

-Trekk! kommanderte Larg, som var den siste igjen i cellen med Obdel. Han dyttet bakpå, og Kvarl og Rosymarie dro fra den andre siden.

-Skynd dere! Det begynner å bli å kveld! trollene begynner nok å våkne snart!

-Jeg får ikke... puste, Obdel sin stemme ble pipende og utslitt

-Det går ikke, jeg er for... tjukk.

-Nei! sa Larg. Han gikk til andre siden, og løp tilbake!

Obdel ble presset gjennom med hele kroppen, og rev hullet enda litt større.

Larg gikk nå gjennom hullet. De hadde på nytt pakket sekkene med redskapene, klærne og maten. De dro på seg jakkene sine, og åpnet døra så stille de kunne. Den knirket farestruende, men ingen troll kom.

-Gå! sa Kvarl. Larg gikk bakerst, og Kvarl ledet. De begge hadde med seg små sverd, og de var klare til å hugge ned hvert troll som kom mot dem. De kom til en underjordisk korsvei. -Åhhh! sa Egle.

-Se!

Det lyste fra gjennom et hull i veggen. -Det må være skatterommet i deres! Egle krøp gjennom, og inne var det så fylt av skatter at skattekammeret hans virket tomt i forhold. Det var fylt opp med stjålne skatter trollene hadde stjålet fra forbipasserende de hadde kverket gjennom levetiden til bolet deres.

Det var helt oppfylt, og nådde Egle opp til knærne.

Han så seg forvirret rundt. Hvordan skulle han finne Itholíen i alt dette?

Heldigvis for han var Itholíen nydelig plassert på toppen av en haug av gull.

-Ha! sa Egle, før han raskt rappet den til seg og krøp gjennom hullet ut i gangen igjen. -Bra, sa Hegel. -Da går vi vidre.

De gikk vidre noen ganger, og prøvde å følge der det var friskest luft. Etter hvert begynte de å høre fæle brøl. Det hørtes nesten ut som om det var noen blås i forferdelige instrumenter!

-De våkner! sa Egle forferdet! De gikk fort bortover gangene. -Se! sa Egle. -Han pekte gjennom et hull i veggen. Det var som et vindu inn i en diger sal. De kunne se småtrollene samle seg i en diger folkemasse! Noen av småtrollene stakk seg ut. De var høyere, og langt breiere rundt livet.

Det ble stille i æll vrælingen deres, og de trakk seg unna et lite område. Det var et hull i bakken, og ut derfra krøp det et nytt troll. Han var høy, men virket gammel og krøket. Han hadde en stor stav, og en krone av gull. Han hadde en stor brun sauefell til kappe, og han var kraftig begrodd av slyngplanter.

Det var tydelig at han var kongen. To større troll gikk bak han, som livvakter.

-Om alle er samlet der, er det lettere å rømme, sa Larg. Han dro med seg resten. Ganske raskt fant de veien ut.

Det var mørkt. De kneppet jakkene sine igjen, og begynte raskt å trave ut i skogen. -Noen som vet cirka hvor vi er? spurte Kvarl. De så seg rundt. -Vi må prøve å finne Bog! De gikk rundt, og til slutt fant en sti.

-Her må vi ha blitt kidnappet, sa Kvarl.

-Følg meg oppover stien, så kan vi finne leirplassen. Derfra vet vi cirka hvor Bog ble dratt, fortsatte han.

De fulgte han oppover. De fant leirplassen, og derfra gikk de inn i skogen og prøvde å finne Bog.

Etter hvert kom de til et stort hull ned i bakken. Nederst kunne de se Bog ligge og fryse.

-Bog! ropte Hegel ned i hullet. Kjempen reiste seg sakte. -Jeg er for kort til å komme meg opp! sa han.

-Hva om vi finner et stort tre vi høgger ned så du kan klatre opp? sa Hegel. -Om dere klarer det... sa Bog. Mikronéserene løp raskt bort til det høyeste treet de fant.

-Jeg har en sag i sekken! sa Egle. Kvarl løp bak han. Obdel tok treet var et stort tre, og mikronéserene var små. De sagde og sagde, og til slutt fallt treet ned. Mikronéserene samarbeidet om å dra treet til hullet Bog var fanget i.

Det falt ned og mikronéserene ventet i spenning. Treet ble så støttet opp mot veggen. Bog gjord sitt beste i å klatre oppover det felte treet for å komme seg ut av hullet, og etter kort tid var han oppe med de andre.

De andre jublet, men Bog var dønn seriøs. --Vi har lite tid nå, trollene kan komme når som helst. Kom dere i sekken min, og så løper jeg! sa han. Han tok sekken sin ned på bakken, og mikronéserene kløv i ytterlommene. Var det en ting mikronéserene ikke likte, var det å være sammenklemt i en sekk, men dette var et unntak, fordi dette var en krisesituasjon.

Bog løp, og det gikk raskt, for Bogs føtter var lange, og før morgengry var de ute av Trollskogen.

Kapittel 6

Fuglenes høyland

De hadde nått Kvi Ru Kvait. Kvi Ru Kvait var en region midt på det store kontinentet kjent som Riksøya. Det var mange fjell, og veldig bratt. I høylandet klatret mikronéserene for harde livet.

I Kvi Ru Kvait bodde det en rase som kalte seg selv Kvirillengler. De andre kalte dem fuglefolk. (Fordi de lignet fugler.) Kvirillengler hadde store vinger på ryggen, og litt av håret på ryggen var brune fjær.

Fuglefolket hadde delt Kvi Ru Kvait inn i land, og dverger og mikronésere hadde bygd små byer her og der som de regnet som selvstendige.

Og en av disse hadde vært Lavâmina.

De kavet seg gjennom de bratte fjellene, og en dag kom de til to dører i fjellet. Den ene var diger, og laget av stein, og den andre mindre, av tre.

-Dette må være et vertshus, sa Bog. -Midt i fjellheimen? spurte Egle spørrende.

-Kanskje det er en landsby i nærheten. Eller kanskje det vandrer mange eventyrere vandrer gjennom her.

Bog gikk inn ene dører, og mikroneserene dro i en spak som åpnet den lille døren. De gikk inn. Det var lunt og varmt inne. Det var planker på gulvet og taket, men ikke på alle veggene. Det var mange ovner i veggene og de sprakte og varmet godt.

Det satt mange og varierte folk ved bordene sine. Obdel dro i et tau, og døren slo igjen bak han. Det var en vegg rett ved døra, og det indikerte at Bog var i et annet rom.

En yeti sto bak en disk. Han hadde hvit krøllete pels og en kraftg kropp. Hendene hans var kraftige og nådde helt ned i bakken. Hodet hans lignet litt på en apes. De gikk mot han. Yetier har stemmebånd som gjør at de kun kan snakke yetiske språk, som består av knurr og brøl. Yetiene hadde designet et fellesyetisk, et språk alle yetier kunne, og som andre skulle lære seg å skjønne, men ikke å snakke.

Egle kunne derfor skjønne yetisk, og yetien skjønne fellestunge, og de snakket med hverandre.

-Hrerrrkrrrf. (Velkommen), sa yetien

-Takk, sa Egle.

-Hrr Kæææ hraaa? (Skal det være noe?), spurte yetien.

-Et bord og en ordentlig middag takk, sa Egle.

Yetien tok et pergament og kom fram fra disken.

Han gikk innover i restauranten. Den snudde seg som en gang som fulgte fjellsiden utenfor. Her og der var det vinduer av tre til det brutale landskapet utenfor. Dd fortsatte bortover gangen som snudde seg, og fikk et bord. Det var to sofaer rundt bordet, to på hver side.

De tok alle sekkene sine og laget en haug på andre siden av gangen, ved et lukket vindu. Kelneryetien ga dem menypergamentet, og gikk tilbake tiø disken. Bak dem var det åpent til kjemperommet, hvor digre kjemper satt ved sine like digre bord. Det var som et åpent vindu, hvor det var langt ned, og lengre opp. De kunne se Bog, der han satt og åt Bog.

Kelneren kom tilbake, og de bestilte maten deres.

Kapitell 7

Lavâmina

Mange dager etter de hadde vært på fjellrestauranten hadde de kommet virkelig dypt inn i Kvi Ru Kvait.

Følget gikk langs et fjell, før de nådde toppen.

Foran dem kunne de se en skjoldvulkan.

Det var Lavâmina.

-Vi er framme, sa Egle, med en rolig, tilfredstilt røst i stemmen.

-Og om to dager er det jul, sa Rosymarie.

-Hva!? ropte Hegel og alle snudde seg mot henne.

-Ja, jeg har holdt tellingen, vi må skynde oss for å rekke å bake julebakst og lignende!

De nærmest lot seg selv trille ned den litt slakkere bakken ned mot vulkanen. Når de var nederst løp de mot vulkanen. Den var tett innpå andre fjell, og de kunne se elver og bekker renne nedover gamle kanaler.

De gikk rundt fjellet, og fant hovedinngangen på andre siden. Det var en massiv port, for mikronéserene ihvertfall. Bog åpnet den og et blaff av varme traff dem i fjeset. Mikronéserene løp inn og studerte bronsesøylene og annen arkitektur. Det var mye størknet stein her og der. Bog bøyde seg, og fulgte etter dem inn.

Små ganger gikk ut til siden. Bog så mikronéserene løpe inn og ut av gangene. De gikk til enden av den store gangen. Det var en dør av metall. Egle stoppet opp foran den, og studerte den.

-Den er laget av metall... Et svært spesiellt et. Som er forsterket av magi, for at det ikke skal smelte av lava... Det er et tilfluktsrom! sa han.

Bog gikk fram til metalldørene og rev den opp. Inni tilfluktsrommet var det sprekker i veggene, som størknet lava tøt ut av.

Det lå obsidian og stein over alt, og ingen lik. De måtte ha blitt smeltet av lavaen for lenge siden.

-Feil i arkitekturen, sa Egle. -Steinen har ikke blitt forsterket når den ble svak.

-Hvorfor ikke kle hele rommet i metall? spurte Larg.

-Da ville det bli for varmt inne her. Vi ville bli kokt levende. Eller kanskje man kunne leid en trollmann til å gjøre varmereflekteringen i metallet lavere... ja, det må vi gjøre når vi gjenbygger stedet... Egentlig er det for varmt her nå. Vi må rense vannsystemene som førsteprioriter. Få vekk småstein...

Egle prøvde å se for seg i hodet hvordan han skulle gjøre det mulig å leve her.

-Det er stein som dekker til både ganger og avkjølingsystemene. Vi må i første omgang fikse rommene over oss, så vi ka slå opp en base i dette tilfluktsrommet, sa han.

-Men i natt må vi sove ute, avsluttet han. De gikk ut til inngangen igjen, hvor de satte opp telt og gjorde klar til et bål. Kvarl sto for maten i kveld, og han begynte å gjøre klar til middagen, som skulle serveres med en gang mørket kom.

De andre fann fram hakker de hadde pakket med seg, og prøvde å fjerne lavastein på veien opp til kilden som skulle kjøle ned tilfluktsrommet.

Kapitell 8

Husarbeid

Det var lille julaften. Dagen før julaften. Nå hadde mikronéserene renset store områder. De hadde markert hvor de skulle reparere veggen, og Bog hadde gravd ut hovedgangen, siden han bare kunne gå i tilfluktsrommet (som mikronéserene var fast bestemt på å kalle "Festsalen") og gangen utenfor.

Denne dagen skulle Bog og Rosymarie gå helt til Tol Agarium, en alveby rett utenfor Kvi Ru Kvait. Der skulle de kjøpe ingredienser til På tilbakeveien skulle de leie hest og kjerre så de kunne ta med seg mange ingredienser.

De andre renset avkjølingssystemene så nytt kaldt kildevann fra den kalde utsiden rant gjennom kanaler i veggene.

Gjennom dagen hadde de nå gjort en stor del av byen mulig å leve i.

Svak stein var market, og Larg og Kvarl hadde gått flittig i gang med å bytte ut stein med metall og murstein.

Obdel og Rosymarie hadde reist lengre sør. Det var kaldt i lufta, men det var ikke mye snø på bakken. De kom til en stor skog. De hadde funnet en ordentlig kjerrevei de fulgte inn i skogen. Den besto for det meste av eik og andre løvtrær. Når de hadde gått et par ekstra kilometer var det en diger by der. De var framme i Tol Agarium. Husene var store, ofte opptil tre etarsjer. De var laget av planker, og hadde mange buede tak.

Alver gikk rundt der. De var nesten to meter høye, og gikk i kåper med ullkant. De hadde spisse ører, og lignet ellers på mennesker.

De kjøpte alt til julebakst og julemiddag og når dagen gikk mot slutt gikk de til en stall de fant.

Der kjøpte de seg en mule og en stor vogn, hvor de lempet på alt til hadde kjøpt.

Når de kom hjem hadde Larg, Kvarl, Hegel og Egle rensket et digert område, med massevis av hus, inkluder en stor villa hvor det nå var vasket til å bli et kjøkken og hvor de hadde lagt soveposene.

Omdrådene de hadde rensket var avkjølt av vannsirkuleringssystemet de hadde fikset. De hadde rensket store områder, men i forhold til hvor stor byen var, var det ennå lite.

Det begymte å bli kveld, men først ville Hegel filse noe.

-Brua? spurte Obdel. -Er ikke det fryktelig ambisiøst og farlig?

-Nei, sa Hegel selvsikkert. Vi har fikset dørene på begge sidene, så det skulle bare mangle.

-Egle, hva om vi feilberegner utbruddene?

-Det er stabilt på en feminutters faretid med en halvtime mellomrom, sa Hegle.

-Javel, sa Egle, og alle gikk ned til den ene døra som ledet ut til krateret.

-Ser dere om litt, sa Larg. -Hvor skal du? spurte Egle og virket smått forvirret. -Jeg løper til andre siden og får fram brua fra den siden!

-Selvsagt, sa Egle. -Jeg hjelper deg. De løp bortover en gang flr de snudde for å komme til andre siden av byen, hvor den andre brua var.

Den var grundig reparert, og på gulvet foran døra, strekte det seg nesten som en rød løper, en metallbru godt innover i gangen bak

Kvarl så litt på veggene. De hadde klokkehjul festet i en stor mekanisme, og det virket som om det hele ble styrt av en spak som kunne vris rundt.

Plutselig begynte det å riste, og de kunne høre at litt av det forbipasserende vannet i kanalene begynte å frese. Men mikronéserene var ikke redde, for dette hadde skjedd mange ganger før undet deres opphold i den forlatte byen.

Rumlingen og de brølelignende lydene fra krateret ga seg og Hegel gikk fram.

-Ca. fem minutter har gått nå, sa han, og begynte å dra de en meter tjukke dørene til siden. Varm luft seg med en gang inn og luften ble litt forurenset av oske.

Obdel og Rosymarie så nå hvor svidde og brente dørene var på utsiden. De var helt svarte av oske og kull.

-Obdel, raskt! sa Kvarl. Han sto og begynte å vri i spaken rundt. Obdel hjalp han, og metallbroa på gulvet begynte å rykkes framover og gå over krateret.

På andre siden så de broen på andre siden komme mit dem. Dørene møttes på siden, og Kvarl skydet seg og dytte opp og feste et rekkverk med en liten låsemekanisme.

Egle gjorde noe lignende på andre siden

Hegel løp ut til nidten av bruen. Han hoppet litt på bruen. Han løp mellom små steder og markerte dem med tusj.

-Der! ropte han, og pekte på en av støttetauene som hadde slakket litt på seg. -Stram dem! ropte han og Kvarl løp for å stramme tauet.

Slik holdt han på i en liten stund.

Egle så ned på den flytende lavaen nede.

Den begynte først med små krusninger mot midten fra kanten, og de ble til små bølger.

-Evakuer! skrek han høyt, og alle mikronéserene som var på utkanten av broene trakk seg raskt inn. -Litt mer her, sa Hegel, og prøvde å bøye seg og markere et sakte sted. -Nei! ropte Egle.

De vegynte å trekke broene tilbake og slakke på tauene. Fra begge sidene slo de ned rekkverket, så nå var det ikke noe rekkverk på noen av sidene.

Hegel begynte å føle seg småsvimmel når han tenkte på hvor langt ned det var, og han så for seg at han datt ned uten at det bar gelender på sidene.

-Du kan ikke forhandle med naturkreftene! ropte Egle. Hegel innså alvoret og reiste seg, men bevegelsene var trege grunnet trefoten hans.

Han begynte å løpe mot inngangen på bruen mens den ble trekt mot inngangen den kom ifra.

Egle og Larg lukket dørene på andre siden!

-Skynd deg! hylte Rosymarie ffa døråpningen!

Lavaen begynte å lage halvstore bølger nederst i krateret, og det tydet på at snart fikk den utbrudd!

Rosymarie som sto i døråpningen begynte å lukke døren, men ikke mer enn at Hegel kunne komme gjennom.

Hegel løp inn i døråpningen og Rosymarie smelte døra igjen bak han!

-Nei! ropte Hegel! -Foten min! Trefoten min!

Trefoten hans hadde satt seg dast i døra slik at den ikke fikk lukket seg ordentlig!

De hørte at treverket knaket mens det ble presset og ødelagt!

-Dra meg ut! ropte han! -Ødelegg trefoten!

Kvarl løp raskt mot han, og med alle sine krefter dro han han ut, og med et slags plopp ble trefoten revet av, og døra knuste den til pinneved!

Brua var nå dratt helt inn, og det var på tide, for nå hørte de den tordenlignende lyden av utbrudd fra krateret.

De pustet ut, og satte seg ned på gulvet.

-Jeg fikk markert hvor broen er svak, sa Hegel, og begynte å støtte seg mot veggen, for å prøve å reise seg på bare en fot.

Kvarl løp bort til han og hjalp han opp.

Obdel og Rosymarie begynte å hamre på metallbiter der brua var flat. På andre siden gjorde Egle og Larg det samme.

Nok en gang ble det middag på kvelden, og alle mikronéserene sovnet i villaene sine, og Bog i festsalen nedenunder.

Så sovnet de, kvelden før den store dagen.

Kapittel 9

Julemorgen

Obdel lå i senga si. Det var helt mørkt i rommet, bortsett fra en liten lysstripe fra døra som sto på gløtt.

Han våknet bratt, og lå helt stille.

-Det er jul! tenkte han, og smilte over hele fjeset.

Rosymarie lå ved siden av han i sengen.

Den ene armen hennes lå over magen hans, og han lempet den forsiktig av, og listet seg ut av senga.

Han trakk på seg en trøye og en bukse, og gikk ut på gangen. Han var tilsynelatende den første til å stå opp. Han gikk bortover gangen i villaen. I kjelleren i dette huset bodde Kvarl og Larg.

Han gikk ned en trapp, og kom til deres etarsje. Larg og Kvarl sov på hvert sitt rom. Disse rommene lå rett ved siden av hverandre så det var kun en dør mellom de to rommene.

Obdel gikk inn på Kvarls rom og åpnet døren til Largs. -Det er julemorgen! ropte han og både Kvarl og Larg spratt opp av senga.

De trakk på seg klærene sine raskt og gikk bort til Obdel.

-God julemorgen Obdel, sa Kvarl.

-God julemorgen, svarte Obdel.

-God julemorgen, sa Kvarl til Obdel.

-Lige måde, sa Obdel.

-God julemorgen, sa Kvarl og Larg samtidig til hverandre.

De gikk ut av huset, og gikk for å utforske byen.

Egle, Hegel og Bog begynte å gjøre klart til den store middagen senere i kveld. Den skulle holdes i festsalen.

Nokså langt ut på dag, vandret Kvarl, Larg og Obdel i de ødelagte delene av byen.

Obdel stoppet opp. Han snuste i lufta. Man så i øynene hans at han konsentrerte seg i fullt alvor.

-Her er det noe muffins, sa han.

-Du mener kanskje muffens? sa Larg.

-Nei, dette er ganske sikkert muffins, sa han selvsikkert.

De gikk bort til et hus i gaten de gikk i. I deres brysthøyde var det et vindu hvor et brett nybakte muffins sto og avkjølte seg.

-Vi er tilbake ved huset vårt, sa Obdel.

-På oversiden, fortsatte han. Både Larg, Kvarl og Obdel tok hendene sine synkronisert opp til fatet, men så gikk skikkelsen til Rosymarie forbi vinduet, og de alle smatt ned under vinduet og holdt pusten.

Obdel tittet forsiktig, og så at hun hadde gått vekk. De tre tok en muffin hver, og smatt raskt vekk, for å utforske enda mer, totalt uvitende om at Rosymarie stirret på dem, med en oppgitt mine.

Senere på dagen samlet alle mikronéserene seg i festsalen hos Bog. Hegel og Egle hadde flyttet noen steinbord av granitt og vasket dem. Nå var de klare til å bake mikronéserenes 70 sorter.

Det er en juletradisjon i de fleste mikronéserkulturer hvor man baker 70 forskjellige typer julekaker, gjerne en til tre bokser av hver type.

Selv med 70 slag ble det ofte vanskelig å proritere kakene. De fleste familiene hadde derfor spesifike tradisjoner for hvilke småkaker de bakte.

Når kvelden kom hadde de bakt

Kapittel 10

Julaften

Nøyaktig klokken 9 var alle mikronéserene samlet i storsalen igjen. De hadde alle samarbeidet om å lage årets julemiddag som i år besto av helstekt stekt gris og trykkokt kylling.

Mikronéserkulturer varierte selvsagt litt ettersom hvor du befant deg, og et veldig særegent trekk for matkulturen som hadde vært i Lavâmina var tilbereding som bare kunne oppnås i Lavâmina.

Familien til Egle og Hegel hadde ivaretatt mange av disse tradisjonene, da selvsagt laget på alternative måter.

Allle satt rundt bordet, og Egle dyttet bakover stolen og reiste seg.

-Ehem, kremtet han. -Da vil jeg velkomme alle til bords, her i den nye storsalen i Lavâmina. God jul! Vær så god!

Han satte seg ned igjen, og alle begynte å ete.

-Nydelig, sa Hegel. -Grisen smaker bedre når den er grillet over ekte lavastein, og ikke noen steiner som er forhåndsoppvarmet av bål!

-Ja, sa Egle. -Den smaker mer røkt.

-Og kyllingen er ikke egentlig kokt, forstår jeg det så? spurte Rosymarie. Hun kom fra sørenden av Riksøya og var derfor ennå ikke fullt utlært i Lavâmin-mikronensk kultur.

-Nei, svarte Egle. Den er sakte oppvarmet i et trykkammer i de nedre etarsjene.

De åt maten opp, før de gikk vidre på desserter som besto blant annet av kremvafler og søte kjeks.

De var oppe til langt på kveld, og drakk mye av de nye prototypene av Lavâminabrus og når de omsider sovnet i sengene sine, var det myke og gode senger de sovnet i.

Første juledag dro Bog tilbake til Valgarheim, med håp om å komme dit en gang midt i romjul.

-Der er artig her, sa han, -men det er bare en liten begrenset del av Lavâmina som har plass til meg, og så vil jeg så gjerne feire jul hos de andre kjempene og!

Dette forsto mikronéserene godt, og Bog la på vei nordover. Han lovet å besøke dem mer lengre ut i vinteren.

Mikronéserene bestemte seg for å sende hverandre i bølger til deres forskjellige hjem for å hente flyttelass med eiendeler å ha når de skulle flytte inn i Lavâmina, men ikke før det ble vår, og mildere vær. Egle sendte og en melding rundt om i verden som sa at alle etterkommere av Lavâminaoverlevende og andre mikonésere som ville flytte inn i Lavâmina kunne komme.

Ja dette ble nok en interessant jul for alle sammen og kanskje den beste julen noensinne for Hegel og Egle.

Mikronéserene ventet lenge på at noen som var i slekt med den gamle kongeslekten skulle komme, men ingen kom. De bestemte seg derfof for å utnevne Hegel konge og Egle familieoverhode over det nye huset Qai-Lavâmina med Itholíen på sitt våpenskjold.